I vilkår og avtaler, spesielt knyttet til it-ytelser og -tjenester, brukes det til tider store bokstaver i enkelte bestemmelser. Det er vanskelig å lese skrift i store bokstaver, og det blir ofte oppfattet som «roping» i dag. Det er normalt (eller alltid) ikke nødvendig å bruke store bokstaver, men mange gjør det allikevel. Hvorfor gjøres dette, og når kan det være påkrevet?
Det er et krav om at det som er viktig i avtaler og kan oversees skal fremheves og være tydelig («conspicuous») etter handelslovgivningen i USA. the Uniform Commercial Code, the United States laws for commercial transactions. Etter lovgivningen er «conspicuous» å forstå som:
So written, displayed, or presented that a reasonable person … ought to have noticed it. Whether a term is “conspicuous” or not is a decision for the court. Conspicuous terms include the following: (A) a heading in capitals equal to or greater in size than the surrounding text, or in contrasting type, font, or color to the surrounding text of the same or lesser size; and (B) language in the body of a record or display in larger type than the surrounding text, or in contrasting type, font, or color to the surrounding text of the same size, or set off from surrounding text of the same size by symbols or other marks that call attention to the language.
Uniform Commercial Code § 1-201 (10)
Som regel er det bestemmelser hvor den som leverer ytelser/tjenester fraskriver seg ansvar (ansvarsfraskrivelser som det kalles) som er uthevet på denne måten. Store bokstaver er derfor en måte å sikre seg at ansvarsfraskrivelsen virkelig gjelder. Dette er et eksempel fra Twitters vilkår (som nok ikke er en lovlig bestemmelse under norsk rett):
Tidligere, når det kun var skrivemaskiner, så var stort sett den eneste og mest effektive måten å fremheve tekst på Å SKRIVE MED STORE BOKSTAVER. Dette var også en fordel, siden man bare slo på «caps-lock» og skrev så like raskt som man skrev annen tekst.
Noen jurister har forklart det at store bokstaver fremdeles brukes med at mange jurister/advokater har på ett eller annet tidspunkt forvekslet teknologi (skrivemaskiner) med hva som er krav etter loven. Lovens krav er ganske klart, se sitatet ovenfor og merk at store bokstaver ikke nevnes i loven. Det ironiske er at det finnes rettsavgjørelser fra USA hvor bruken av store bokstaver har ikke fått betydning og er blitt kritisert.
Selv om tekst med store bokstaver fremheves, er det er vanskelig å lese tekst i store bokstaver (hvilket jeg kan bekrefte som leser slike bestemmelser daglig). Dagens teknologi gir andre muligheter, som fet tekst, kursivert tekst, understreket tekst eller tekst i farger. Det finnes også ytterligere alternativer som er langt bedre enn store bokstaver.
Men det som er av størst betydning, er at det kun er krav om å bruke uthevet tekst for å fremheve bestemmelser i vilkår og avtaler dersom vilkårene eller avtalene er underlagt amerikansk rett (om det ikke er et krav etter det lands rett som regulerer vilkårene eller avtalen, som det normalt ikke er. Det er uansett ikke noe krav etter norsk rett.)
Konklusjonen er: Ikke bruk store bokstaver for å utheve bestemmelser i vilkår og avtaler som er regulert av norsk rett (eller stort sett også som er regulert av andre lands rett enn amerikansk rett.) Og det er forresten ikke nødvendig etter amerikansk rett heller.