Merk at teksten nedenfor er ikke oppdatert siden 27. september 2017, og innholdet kan være endret som følge av endringer i regelverket eller annet. For oppdatert informasjon, les eller abonner på mine nyhetsbrev.
Høyesterett har klarlagt grensene for å kunne hevde at man ikke er bundet av en avtale og trekke en aksept av et tilbud. Og har man akseptert et tilbud gitt i kommersielle forhold mellom profesjonelle og likestilte parter, så er det stor sannsynlighet for at man er bundet.
Bakgrunnen i saken var et selskap som utvikler nettsider (omtales som «leverandøren» i det følgende) hadde sendt et tilbud på utvikling nettsider til et annet selskap (omtales som «kunden»). Tilbudet ble sendt på epost, og kunden aksepterte på epost. Etter tilbudet var inngått, fakturerte leverandøren kunden, men fulgte ikke opp avtalen som var inngått bl.a. ved å avtale oppstartsmøte. Ca. 10 dager etter aksepten var gitt, trakk kunden tilbake aksepten av tilbudet.
Kunden hevdet at den ikke var bundet av aksepten, siden sentrale elementer ikke var ferdigforhandlet, at det var tatt forbehold om at bindende avtale forelå kun ved signert avtale, og at aksepten kunne trekkes tilbake siden leverandøren ikke hadde innrettet seg på at tilbudet var akseptert (dette omtales som «re-integra-regelen» i norsk kontraktsrett).
Høyesterett kom imidlertid til at det var inngått en bindende avtale, siden kunden ikke hadde tatt noe forbehold når denne aksepterte tilbudet. Høyesterett mente også at forbeholdet om signert avtale ikke var tilstrekkelig dekkende til å være et forbehold om at det kun var ved signering av avtalen at det ville foreligge endelig, bindende avtale.
På spørsmålet om kunden kunne trekke tilbake aksepten («re-integra»), er det et vilkår at den andre parten ikke har innrettet seg etter at aksept er gitt (og at det er inngått bindende avtale som følge av dette). Leverandøren hadde ikke innrettet seg på at tilbudet var akseptert (leverandøren hadde bekreftet dette), så dermed var dette vilkåret oppfylt. Men for at en aksept skal kunne trekkes tilbake, må det også foreligge «særlige grunner» ifølge tidligere høyesterettsdommer. Høyesterett konstaterte at «særlige grunner» kan være forhold som oppstår etter aksepten ble gitt, men for «kommersielle avtaleforhold inngått mellom profesjonelle og likeverdige parter» er det en høy terskel for å kunne trekke en avgitt aksept.
I denne saken hadde leverandøren feilfakturert kunden, og faktura var utstedt før signert avtale forelå (som ble omtalt som bagatellmessing av Høyesterett). At kunden ikke fikk til et oppstartsmøte med leverandøren anså Høyesterett som mer vesentlig, spesielt siden det var kritisk for kundens virksomhet å starte på utviklingen av nettsidene. Men Høyesterett fant at dette ikke var tilstrekkelig «særlig grunn» til å kunne trekke aksepten, og i slike tilfelle er partene henvist til å benytte misligholdsreglene i avtalen fremfor å trekke aksepten.
Leverandøren vant derfor saken, og kunden måtte stå for avtalen som var inngått.
Dommen finnes i Lovdata (dommer fjernes etter en tid i Lovdata, så linken kan slutte å fungere).
