Høyesterett avsa 13. februar 2026 en dom (HR-2026-372-A) om innsyn i pasientjournal og spørsmålet om pasienten også har rett til å få opplyst navnet på helsepersonellet som har ført journalnotatet, når journalen bare er signert med initialer.
Saken gjaldt foreldre som ba kommunen opplyse hvem som hadde skrevet et journalnotat fra en konsultasjon ved legevakten. En sykepleier hadde i forbindelse med konsultasjonen sendt en bekymringsmelding til barnevernet, som etter undersøkelse henla saken. Foreldrene ønsket deretter å vite hvem som sto bak notatet og meldingen, for å kunne vurdere forsvarligheten av helsehjelpen, herunder habilitet og faglig kompetanse. Kommunen nektet å gi ut navnet og viste blant annet til hensynet til arbeidstakerens vern og personopplysningsloven § 16(1)(f) som grunnlag for unntak fra innsyn.
Høyesterett slår fast at helsepersonelloven § 40(2) krever at pasientjournalen skal inneholde informasjon som gjør det mulig å identifisere hvem som har ført opplysningene. Utgangspunktet er at fullt navn skal fremgå, men bruk av initialer kan aksepteres av praktiske grunner, forutsatt at pasienten ved behov kan få opplyst hvem initialene viser til.
Retten legger videre til grunn at pasientens innsynsrett etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 ikke kan avgrenses av hvordan journalen faktisk er ført. Innsynsretten omfatter også opplysninger som etter helsepersonelloven skal være del av journalen, herunder identiteten til den som har skrevet notatet. Pasienten har dermed krav på å få navnet opplyst direkte, uten å måtte gå veien om retting av journalen etter helsepersonelloven § 42.
Kommunen gjorde gjeldende at innsyn kunne nektes etter personopplysningsloven § 16(1)(f), som gir adgang til å begrense innsyn dersom det vil være i strid med «åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser» å informere om opplysningen. Høyesterett understreker at terskelen for unntak er høy, og at belastninger for den ansatte i saken ikke var tilstrekkelig til å nekte innsyn, særlig når formålet var å kunne etterprøve forsvarligheten av helsehjelpen og det ikke forelå holdepunkter for at opplysningene ville bli misbrukt.
KS Advokatene, som prosederte saken for kommunen, har varslet at de vil arbeide for lovendring. De peker blant annet på at andre offentlig ansatte kan påberope seg kildevern etter forvaltningsloven § 19, mens helsepersonell mangler et tilsvarende vern i denne konteksten.
Dommen illustrerer at innsynsretten etter GDPR artikkel 15, slik den er gjennomført i pasient- og brukerrettighetsloven, også kan reise spørsmål om transparens knyttet til hvem som er kilde til opplysninger i behandlingssystemer. Høyesterett viser i denne sammenheng til EU-domstolens avgjørelse i Pankki S (C-579/21) som eksempel på at det ved innsyn må være en avveining mellom den registrertes innsynsrett og tredjepersoners personvern.
Et spørsmål dommen kan reise er om dette er et eksempel på at særlovgivning går foran GDPR. Det er det ikke, og Høyesterett bygger tvert imot på at innsynsretten i pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 er forankret i artikkel 15 og at personopplysningsloven § 16 oppstiller supplerende, og dermed strenge, vilkår for unntak. Helselovgivningen fungerer dermed som en konkretisering av GDPRs innsynsrett i en sektor med særlige krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet, ikke som en frikobling fra forordningen.